KARI BREMNES

Takk for alle herlige meldinger, historier og kommentarer etter videoene vi la ut. Jeg har ikke klart å svare dere alle, men får med meg rubbel og bit - og det er ganske gøy å se de historiene som også kommer, assosiasjoner og minner som sangene setter i gang. Det setter jo ting i gang hos meg og, jeg får plutselig en liten film i hodet, helt andre bilder enn før, det er levende og utrolig fint. Nå er det en måned igjen til turnéstart for oss, kjennes som både en evighet og et øyeblikk, men først og fremst kjennes det bra! Og vi tar med oss noen nye sanger på veien, jeg skal fortelle mer om ikke så lenge. Alt godt på en søndagskveld! 📷: @oeyvindtoft

Ny livevideo ute i dag på FB, YouTube og Vimeo. "Sangen om fyret ved Tornehamn". En sang om Anna som jobbet som anleggskokke under bygginga av Ofotbanen ved forrige århundreskifte. Hun ble kalt «Svarta Bjørn», døde bare 21 år gammel og skulle bli legendarisk, omtalt, omskrevet og myteomspunnet. Jeg tenkte mye på hvem hun var da jeg skrev om henne, hvilke tanker og drømmer hun kan ha hatt, ei ungjente i et absolutt mannssamfunn, langt inne på fjellet med mørketid og beinhardt arbeid. Og jeg tenker vel på det fremdeles. Ved den store innsjøen Torneträsk, kalt «Syvmilsjøen» ble det satt opp et fyr i denne tida. Det må ha vært et mektig syn da fyrlykta ble slått på. Den lyste for malmen som skulle fraktes ut i den store verden, men jeg har tenkt at den også lyste for Anna. Og traff lengselen i henne. Om å få oppleve en større verden, hun også. Og kanskje til og med kjærligheten. Disse linjene er fra forestillingen jeg skrev om henne: Vi trur at vi ber om lite. Vi menneska, i livet. At alt vi ber om e en mildare kverdag, arbeid, mat, ei seng. Litt ømhet, en unge kanskje. Hah! Vi snakke ikkje sant, vi lyg. For oss sjøl, for kverandre og for Vårherre. Vi ber ikkie om lite når det kommer tel støkket, vi ber om det største. Vi vente at det store, magiske skal hende oss, komme tel oss, være hos oss for bestandig. Den som har smakt en einaste liten munn av det som kalles Kjærligheten, kan aldri be om nåkka mindre. Og den som ikkje har smakt, e likevel født med lengselen. Det e en nådelaus ting Vårherre har lagt inn i oss der. Det e så få som får stilt sin lengsel.

I dag ble noen nye sanger mikset ferdig i studio og jeg ser utover. September er på.

Anne Grete Preus. Mange tanker gjennom hodet i kveld. Jeg visste at hun var veldig syk, men ikke at døden var så nær. Hun holdt kortene tett til kroppen, ville ikke at sykdommen skulle definere seg. Dette motet hennes, utretteligheten. Hun tråkket opp sin egen løype, passet ikke inn i de som var merket fra før. Lette og fant sin egen stemme, fant gitarene, akkordene, musikken. Ville lese, men var hemmet av dysleksi, ville lese likevel - mye, leste langsomt, men ville vite, forstå, orientere seg i verden. Finne sine skriveverktøy, skrive sine egne sanger. I mai i fjor møttes vi på Litteraturhuset i Oslo, med Marie Amdam i midten. Vi snakket om mye, men mest om å skrive - og til slutt gjorde vi en sang sammen, for første og siste gang. Den sangen var Fryd. Takk, Anne Grete. For sangene og alt.