Kari Bremnes

ANMELDELSER "LY" (2009)

Hanne Farestvedt, (Bergens Tidende, 20.01.09)

Den føles litt som å komme hjem, denne platen. Hjem til det lune, velkjente, hvor historien sitter i veggene, hvor nye øyeblikk oppstår og passerer, hvor man bare kan være, og være seg selv. Kari Bremnes er, heldigvis, den samme som sist - og som gangen før der. Men der enkelte artister holder så godt fast i sitt vante uttrykk at det kan kalles stagnasjon, klarer Bremnes gang på gang å skape minneverdige øyeblikk og nytt innhold i sitt velkjente univers. Og så lenge hun klarer det, finnes det ingen grunner til å ommøblere. Nok en gang samarbeider Bremnes med arrangør og pianist Bengt Egil Hanssen, som sammen med trommis Helge Norbakken, Sondre Meisfjord på bass og Hallgrim Brattberg på gitar, utgjør en bunnsolid kvartett. De kjenner hverandre godt, åpenbart, og de dyrker den gjennomførte, varme elegansen som er forventet av et Bremnes-album. Arve Henriksen er blant gjesteartistene på albumet, og hans bildeskapende trompet kommer særlig godt til sin rett på "Ytterste pol". Sangen er tilegnet Wanny Woldstad, fangstkvinne på Svalbard på 1930-tallet, og gir assosiasjoner til en annen sterk kvinneskjebne, Svarta Bjørn, som var gjenstand for temaplaten fra 1998 ved samme navn. Videre assosiasjoner til "Svarta Bjørn" finnes også i atmosfæren i flere av låtene, virkningsfullt styrket av Hanssens vokale bidrag. Det handler om gjengangere som livet, døden, havet og kjærligheten - og en kåpe i Milano - på "Ly". Uten termostat varierer temperaturen fra skarpt sinne, via lekenhet til gjennomsiktig sårbarhet. "Ly" er på sitt aller beste når kjærligheten synges i sakte vals, og et par av låtene, som for eksempel "Ingenting blir borte", er en ballade med umiddelbart klassikerpotensial. Noen av melodiene trenger mer tid enn andre før de sitter, men det er ingen grunn til å forhaste seg, til det er her for mye å tygge på. Kari Bremnes bare synger om klisjeer, hun bruker dem ikke selv. Dermed viser hun nok en gang sin fabelaktige evne til å beskrive store følelser ved å tegne små øyeblikksbilder med så stor presisjon at man kjenner seg igjen, også der man ikke har vært.

Øyvind Rønning, (Dagbladet, 17.01.09)

Navnet Kari Bremnes kan nok uttales på utallige måter, men den musikalske stilen er og blir den samme. Og hvorfor skulle hun forandre noe som tar henne dit hun vil? Det oser kvalitet av dette første studioalbumet på vel tre år, helt ned til det lekre coveret - så du i disse vanskelige bransjetider skal få lyst til å betale for hele pakka. Som sist har hun samarbeidet tett om arrangementene med produsent og tangentmann Bengt E. Hanssen og bandet, en kjerne bestående av Hallgrim Bratberg (gitar), Sondre Meisfjord (bass) og Helge Norbakken (tr./perk.). Kari Bremnes dyrker en særegen og dramatisk sangstil, med en nesten lidende innlevelse som kler den røffe, nordnorske naturen som formidles så vakkert av fotografen Siren Lauvdal i coveret. Vokalen kan virke noe monoton og statisk, men samtidig er den både kjølig sensuell og så myndig at du knapt våger å si henne imot. Og - samtlige låter har små produksjonsgrep som gjør at hun tviholder på oppmerksomheten din. Tekstene handler om de små ting - tanker etter en tur på byen, den dyre, hvite kåpa som byr seg fram i Milano, om å bli "bitchy og gal", oppbrudd (men ikke sårere enn at arrangementet er svært så lystig!) samt en varm (!) hyllest til en fangstkvinne på Svalbard - med Arve Henriksens trompet som en effektiv hjelpemotor.

Svein Andersen, (Aftenposten, 19.01.09)

Kari Bremnes vet fortsatt å lage stemningsfulle låter som har evne til å fremkalle hjertebank.
Kari Bremnes synger om raseri og kjærlighet, men også om minner og tap. Om små lykkestunder og dype kriser. Om oppbrudd og det å finne en trygg havn. Her går melankolien, ettertenksomheten og gleden hånd i hånd. Vi har alle en eller annen gang i livet hatt et sterkt behov for å søke ly fra livets realiteter. Ting går på tverke, fortvilelsen slår rot og behovet for trygghet kan føles desperat.

Eget univers

Hun har kalt sitt trettende soloalbum for Ly. Dette enkle tostavelsesordet rommer et helt univers i seg selv, og er et fint bilde på hva disse elleve nyskrevne sangene handler om. Mest av alt har ordet med håp å gjøre; et vern mot kulden, et sted å søke beskyttelse og finne sikkerhet. Visekunstneren Kari Bremnes har gjennom en lang karrière vist at hun er en mester i å lage viser det er lett å kjenne seg igjen i. Så også denne gang.

Behersket rocker.

Sporer jeg en ny brodd i låtskrivingen? Ja, på et vis. Hun fremstår til tider nesten som en mild og behersket rocker - hvis noe slikt fins. Det er i hvert fall et fint driv i mange av disse melodiene. I sin tid sang hun om at husene trengte folk. Nå er det menneskelige livsskjebner som står i sentrum. Hun våger å gå inn i det nære, det vonde og såre. Der raseriet ligger, som i "Holde dæ igjen". Ordene mister sin kraft og man har ikke mer å si hverandre. Det er slutt. Musikken er imidlertid ikke krass og påtrengende. Den har en huskende mildhet, og oppgittheten blir dermed forsterket og understreket. Hun er i hele tatt dyktig til å skape kontrast mellom de ulike fortellingenes ståsted og hvilken musikalsk setting de settes inn i. Kompet er enkelt, luftig og tiltalende. Bandet består av Bengt E. Hansen, tangenter, Sondre Meisfjord, bass, Halgrim Bratberg, gitar og gjestende Arve Henriksens trompet og tre strykere; fiolin, bratsj og cello gir det ekstra krydderet.

Sørgmodig skjønnhet.

Der er en inntagende og sørgmodig skjønnhet i mange av disse visene. Spesielt har jeg falt for den vemodig vakre "Egentlig en danser", en av de mest gripende låtene om tap og savn jeg har hørt på lenge. Den følges opp av "Ytterste pol", om en sterk kvinneskjebne på Svalbard. Sangene er flertydige, både presise og samtidig med en diffus nerve som gir rikelig tolkningsrom. Kari Bremnes er svært motebevisst, og det gir hun lett selvironisk til kjenne i den lekne ytringen "Kåpa i Milano" i reggaetakt. Kari Bremnes har igjen gitt oss noen flotte, nytelsesfulle øyeblikkssanger.

Pål Nisja-Wilhelmsen, (Nettavisen, 20.01.09)

Det finnes svært hyggelige norske bekjentskaper på musikkfronten. Slik som dette.
Noen ting passer godt sammen. Slik som en god øl og en god fotballkamp, slik som oregano på pizzaen, eller en flaske vin og et godt album med Kari Bremnes. På en måte som så få andre norske artister klarer formidler Kari Bremnes en sårhet, en sjel og en musikalitet som dessverre ofte kan være fjern for så mange andre. Det er kontraster, det er Lego-klosser som så godt passer sammen og det er tekster man kan forholde seg til på mange nivåer - og ikke bare ett. Der for mange norske artister forvikler seg inn i å skulle formidle noe annet enn seg selv, kopiere noe som de har hørt et annet sted eller gjøre ting de absolutt aldri burde ha prøvd på så har Kari Bremnes nok en gang vist at hvis man tar et speil, kikker langt nok inn i det og skriver om det man ser der så kan man få magi. Bare man er god nok tryllekunstner, og det er er Kari. Platens lille mesterverk er sangen "Egentlig en danser" og er muligens en av de såreste sangene som noensinne har blitt laget i Norge. Leonard Cohen og Bob Dylan ville ha gitt mye for å ha klart å fått den låta rekendes på ei fjøl. Gode sanger er også "Ytterste Pol", "Kåpa i Milano" og "Ikkje bare våren". Dette er ikke bra til å være norsk. Kari Bremnes er ingen nordnorsk sangfugl for mørke kvelder. Dette er bare utmerket, strålende og gjennomført uansett nasjonalt, regionalt eller internasjonalt. Musikalsk er dette rett og slett svært vakkert og viser noe av det ypperste Norge kan gi. Det er bare å anbefale denne utgivelsen, på det aller sterkeste. Bare alle norske plater hadde hatt denne kvaliteten over seg.

Anbefalt nedlastning: Hele albumet

Ulf Torstensson, (Lira Musikmagasin, 10.04.09)

Första låten på Kari Bremnes nya platta ger starka vibbar av en gammal favorit, Anki Hedmark & Personal med texter av Kristina Lugn, snärtig jazz-pop. Samtidigt får jag en känsla att det finns en speciell norsk stil som förenar Bremnes med annars ganska annorlunda sångerskor som Mari Boine och palestinsk-norska Rim Banna. Delvis, men inte fullt ut, kan det bero på ett gäng studiomusiker, varav bland andra Helge Norbakken och Arve Henriksen är med på denna platta.Men det är Kari som har skrivit alla texter och musiken och som dominerarmed sin varma röst - det är inte konstigt att hon är en av Norges största artister. Melodierna är starka liksom orden som spänner mellan kärlek och död, om än lite svåra att förstå på nynorsk. Ly- sande.

Björn G. Stenberg, (Upsala Nya Tidning, 28.01.09)

Musikexporten brukar för det mesta gå samma väg i Norden: från Sverige och ut till de andra. Därför höjer vi sällan öronen och ser ut över de närmaste gränserna. Gjorde vi det skulle norska Kari Bremnes vara en av dem som är mer än värda besväret. Hon har ett tiotal album i egen namn bakom sig och det nya heter Ly. Hon sjunger på en ovanligt lättfattlig norska så läser man texterna och lyssnar samtidigt tar man in henens fina och träffsäkra betraktelser om världen. Hon sjunger om starka kvinnor, kärlek, död och ett liv som är värt att leva. I det sista är hon själv en del. ett album som detta med en lika känslofull som milt humoristisk artist med ett knippe låtar med starka melodier och snygga om än inte nyskapande arrangemang.
Norge är inte bara fjäll och svart guld, det finns ädla metaller i kulturen också.

Stefan Forsberg, (Sundsvalls Tidning, 10.09.09)

Kari Bremnes är en av vårt västra grannlands förmodligen främsta singersongwriters. Har ni inte upptäckt henne förut så är det dags på 14:e plattan. Hon är hög och klar i sina kompositioner och påminner emellanåt om djupvarma och välartikulerade Lill Lindfors i röstläget. Nordnorskan klingar exotiskt och påbrået från Lofoten präglar allt som oftast denna naturlyriska vispop. Min favorit bland många "kämpegoe" spår är U2-lunkande sången om Svalbard, Ytterste pol, med valljudsmättad trumpet och ett gigantiskt norrsken som av sig själv flimrar fram för mitt inre.

Banner photo: Siren Lauvdal